The Del-Viles får deg til å bevege deg med “It’s Just a Kiss-Off”
Det er noe elektriserende med et band som vet nøyaktig hvem de er fra hoppet, og The Del-Viles kaster ikke bort tid på å gjøre det klart. Trestykket kommer fra Minneapolis og har jevnt og trutt bygget opp et navn for seg selv i tvillingbyene siden 2021, og levert liveshow som føles mindre som konserter og mer som fulle, svettevåte opplevelser. Med debutalbumet “It’s Just a Kiss-Off”, utgitt 7. mars 2026, flasker de den samme kaotiske, dansedrevne energien og lar den rippe over elleve spor som nekter å sitte stille.
Helt fra de første øyeblikkene av åpningssporet «The City» er tonen satt – rå, høylytt og uunnskyldende levende. Plata trives med en slags vakker rotete, der uklare gitarer smeller inn i dunkende trommer og bassen ikke bare sitter i bakgrunnen – den driver det hele fremover. Det er et konstant trykk og drag mellom rytme og melodi, spesielt i måten bassen og trommene låser seg inn i hverandre, og skaper riller som føles umulig å ikke bevege seg til. Det er det samspillet som gir albumet pulsen, og gjør selv de groveste kantene til noe uimotståelig dansbart.
Del-Viles lener seg tungt inn i påvirkningene sine, og trekker seg fra 60-talls-mod og grøften fra 2000-tallets garasjerock-revival, men det føles aldri som en imitasjon. I stedet føles det som en gjenoppliving av ånden. Du kan høre ekko fra Nuggets-æraens kaos og den utblåste energien fra tidlig punk og bluesrock, men det hele er filtrert gjennom en moderne linse som prioriterer umiddelbarhet fremfor perfeksjon. Produksjonen holder ting bevisst live-klingende, som om du står i et fullsatt rom med forsterkerne skrudd litt for høyt og ingen ber deg roe deg ned.
Spor som «Two-Tone Dress», hovedsingelen som ble utgitt tidligere i år, viser bandets evne til skarpe, smittende riff som fester seg med deg lenge etter at sangen slutter. Gitarene snerrer og skimrer på samme tid, mens vokalen skjærer igjennom med en kjølig, litt hensynsløs selvtillit. Sangen sikter ikke mot polsk – den sikter mot følelse – og det er nettopp det som gjør at den treffer. Det haster i hver linje, som at bandet kappløper for å få det ut før øyeblikket forsvinner.
Det som virkelig skiller «It’s Just a Kiss-Off» fra hverandre er engasjementet for bevegelse. Dette er en plate bygget for å danse, ikke på en polert, koreografert måte, men på den løse, impulsive, miste-selv-måten. Hvert spor føles som om det er designet for å holde kroppen i bevegelse, enten det er gjennom et drivende trommemønster, en hypnotisk basslinje eller et riff som praktisk talt krever at du hopper med. Selv på sitt mest kaotiske, mister aldri albumet den følelsen av groove.
Kritikere har allerede begynt å kalle albumet en “knockout”, og det er lett å høre hvorfor. Her er det en tillit til at de fleste debutplater tar år å utvikle. The Del-Viles høres ut som et band som har brukt sanntid på å spille sammen, finne ut hvordan de kan mate hverandres energi og gjøre det til noe eksplosivt. Den kjemien er ryggraden i plata, og det er det som får hvert øyeblikk til å føles levende i stedet for konstruert.
I kjernen handler «It’s Just a Kiss-Off» om energi – ren, ufiltrert og litt farlig. Det er lyden av et band som vil at du skal føle noe i brystet, i føttene, på den måten du ikke kan unngå å bevege deg når musikken treffer akkurat. For en debut introduserer den ikke bare The Del-Viles – den sparker døren opp og våger deg til å ikke gå inn.
Sosialt
Instagram: https://www.instagram.com/thedelviles
Youtube: https://www.youtube.com/@thedel-viles/videos
